Det var nåken so passa førr meg!

19 mai

_DSC8932

For å skjønne den overskriften, så må du allerede ha fått med deg
Jobbsøknaden som ble musikkvideo

For de som lurer på om sosiale media fungerer, så tror jeg dette må være ett lite bevis:
29 940 visninger på FB, over 200 delinger og over 400 reaksjoner. I all hovedsak var dette resultatet de første 14 dagene. Det er iallfall de jeg har fått registrert. Når en legger til over 8000 visninger på LinkedIn, delinger, kommentarer  og en økning av profilbesøk på over 10 700% på en uke så begynner det å danne seg ett bilde av at dette kan gå godt.

LinkedIn

Bra økning av besøk

Lokale medie kom kjapt på banen:
Radio 102 var på banen, Haugesunds Avis lagte en flott artikkel, og NRK Rogaland var på et hyggelig besøk. NAV med Elisabeth Lie Nilsen kom med heiarop. 

Og da begynner ting å bli skummelt. Skummelt spennende om du vil. Fallhøyden blir også høy. Da blir det plutselig bare skummelt.

Jeg fikk utrolig mange positive tilbakemeldinger. Hver og en satte jeg utrolig stor pris på, og når jeg nå leser igjennom det som er skrevet, så blir jeg varm om hjertet. Takk!

Så er 1000 kr spørsmålet; Virket det? Var det verdt det?

Definitivt! Jeg fant en plass som passet for meg.

Førre Dører og Vinduer tok kontakt på grunn av videoen. Fra første kontakt til jeg hadde 1 arbeidsdag så tok det en uke. Den slags effektivitet kan en like 😉

Nå- 4 uker senere så har jeg lært følgende; Dører er ikke dører, og vinduer er ikke vinduer 😉 Jeg er dypt inne i den fasen hvor en er bevisst på hvor mye en ikke kan, og hvor mye en kan lære. Det er utrolig spennende.
Det fantastiske er at jeg kan glede meg over å gå på jobb i en bedrift med gode verdier. Mine nye kollegaer er både kunnskapsrike, serviceminded og ikke minst; tålmodige 😉 Produktene jeg selger lages i naborommet, hvor du hører lyden av sag og arbeid hele dagen. Det blir ikke mer ekte og håndfast enn det.

Til slutt må jeg berømme hver og en av dere som er ute å søker på jobb akkurat nå.  Jeg heier på dere hele veien inn!
Jeg er helt sikker på at det finnes en jobb som passer for akkurat deg ❤

Sannheten bak # lykkelige_juleverksted

18 nov

jule

Da var vi der igjen. Bilder av juleverksted skal nå tas over det ganske land. Bildene vil bli delt på Facebook og Instagram med #snartjul #lykkeligfamilie #elsker_familielivet #juleverksted blablabla. 

Barna skal smile, foreldrene skal smile, og resultatene skal bli helt perfekte. Det hele skal toppes med at de deler oppskriften med de som spør og alle er #lykkelige etterpå.

Vær forberedt. Jeg kommer til å dele slike bilder jeg også. For jeg vil så gjerne at det skal være sånn. Jeg kan til og med finne på å smile utenpå, men inni så griner jeg litt. Jeg er ikke så veldig glad i lim, glitter, rester av avklipte papirremser utover gulv og bord. Hvis jeg prøver å lage noe jeg har sett på en film på Facebook, så har jeg mer enn nok med å konsentrere meg om å få det til på egenhånd. Da vil jeg ikke ha små hender som «skal hjelpe mor» med å bruke limpistol, spraylakk eller saks. Jeg sliter jo maks med å få det til på egen hånd. Og selvsagt blir det ikke like fint som på videoen jeg så heller.

Ja, det er så søtt med barn som har laget julepynt selv. Når barna stolt skal levere julegaver til noen kjære (oops, spoilert alert) så håper jeg de sier som det er. Det er jo DE som har laget hele greiene. (og med det mener jeg, at de fikk tross alt lov til å strø glitteret på helt til slutt)

Jeg hørte noen som sa at hvis du er klar over problemene du har, så er du på god vei til å prøve å løse de. Da er jeg nesten i mål. Jeg er veldig klar på at jeg ikke er god på å ta den ekstra tiden som det vil ta når barna skal være med på noe. Jeg håper de en dag vil tilgi meg. Alternativt så trøster jeg med meg at en dag så vil de kanskje skjønne det.

Årets første juleverksted ble altså utført en fredagskveld med kun 12-åringen tilstede. Han ga opp å være med mora, og lagte sitt eget «norsk flyinstitutt» utav to pappesker, lim og en saks. Fu.. innkjøpene av alt utstyret som skulle til for å lage de papirblomstene. Bortsett fra limpistolen da. Den får #ny_bestevenn.

Hilsen #ærligmor= #årets_juletrend

flyplassr

De kreative genene med saks og lim hoppet over ett generasjonsledd, og sånn kan dermed et norsk flyinstitutt se ut 😀

Friminutt- like a real housewife

28 sep
Nykokt krabbe og stille sjø= friminutt

Nykokt krabbe og stille sjø= friminutt

Om du er ute og sykler eller går, eller kanskje bare står på en parkeringsplass å venter. Når du ser en skikkelig familiebil. Type 7-seter, 2-3 barneseter i, men akkurat da bare en dame inni. En dame som spiller høy musikk. Veldig høy musikk. Sannsynligheten er stor for at kl er 07.45, eller 16.00. Da er det stor sannsynlighet for at du er vitne til ett friminutt. Mindfullness- in the noisy way om du vil.

Du ser det at av og til, og da mener jeg bare av og til (ca hver dag) så koker det litt i topplokket. Sikkert bare jeg som har det slik, men sånn i ett ærlig øyeblikk så skal jeg innrømme det at jeg trenger ett friminutt. Da gjelder det å nytte de øyeblikkene en har. Det har jeg blitt ordentlig god på.

Men først så lurer du kanskje på hva en ung kvinne på 35 år trenger friminutt fra? Den listen kan bli ganske lang, men egentlig kan den summeres opp ved at jeg innimellom trenger en pause fra meg selv. Pause fra tanker om hva jeg har gjort, skal gjøre, må gjøre, bør gjøre, kunne gjort, og den evige følelsen av at en stadig har glemt noe (en blir minnet på hva en har glemt når en får telefon fra bilverkstedet om at du har glemt avtalen, for 3!! gang)

Den evige dårlige samvittigheten for ble det en hyggelig nok morgen, fikk barna god nok lunsjpakke (nei, det blir ikke alltid en lunsj du har lyst til å poste på Facebook), brukte jeg god nok til på overleveringen i barnehagen, husker eldstemann å gå på skolen i tide. Var jeg hyggelig nok i telefonen med min mann som er på jobb. Har jeg gjort alt jeg skal på jobben, hjemme, på studiet, med familien, med venner. Husk å inviter en god venninne en helg/ kveld/ dag/ lunsj/ kaffekopp-  jaja så ble det med en telefonsamtale, men skitt au vi holder iallefall kontakten på et vis.

Syns du det var mye på engang eller kjenner du deg igjen? Begge deler er nok sannsynlig. Når folk kommenterer at jeg må ha det hektisk så pleier jeg å si at jeg kjenner at jeg lever. Hver eneste dag. Og om du skulle bli usikker på tiraden over, så er jeg faktisk veldig glad for alle disse delene av livet mitt som hver tar sin bit. Sammen blir det det ett puslespill som er meg. I all sin glade galskap.

Jeg har funnet mine friminutt, enten det er i kombinasjon med klesvask og Netflix, i bilen med høy musikk som virkelig får kroppen til å virke, eller med lyden av «That`s how you know you`re fucked up» av Nico og Vinz i ørene på jobb. Alternativt med å ta 10 minutt å skrive ett blogginnlegg mens en nyter synet av nydelig blomster og levende lys.

Jeg tar imot, jeg finner og jeg nyter de friminuttene. Så får du som eventuelt syns det blir litt bråkete på morgenkvisten, bare ha meg unnskyldt. Friminutt hver dag anbefales på det varmeste!

En rosa pysjamas..

24 sep

En rosa pysjamas med pusekatt på
en liten pike inni, med sommerlyst hår. 
 
Hun sover så søtt, når drømmen brått banker på
ett mareritt, hun svetter rent nå.

Den rosa piken, hun vet råd.
Halvveis våken; hun mor roper på.
 
Noen rolige ord, med kinn i mot kinn,
små barnehender legger seg rundt halsen min.
 
En aktiv småbarnsmor, 
pulsen saktere slår .
Jeg kjenner at jeg lever- her- akkurat nå 
 
For en liten rosa pike
store visjoner 
nei- det trenger hun lite.
Hun trenger mye kos samt en god klem,
først da kan pysjamasen igjen finne sin seng. 
 
Mens piken faller inn i dyp søvn,
da kjenner hennes mor
at hun har oppfylt sin drøm.
 
Hun er sitt barns nære og kjære
det er barna hun alt vil forære.
 
En strøm av takknemlighet
den nyter hun nå
for sine vakre barn
de elsker hun sårt. 
 
Hun vil spare de tanker
til de dagene det hardt røyner på.
 
Hun vet at timene går fort. 
Dager blir til år.
En dag barna på egenhånd skal stå
 
Heldigvis det er lenge til endå,
hun mange klemmer først skal få.
 
En rosa pysjamas med pusekatt på
en liten pike inni, 
hun sover søtt nå..
 
Kate Elin- 2015
 
 
 
 

Ærlig og stolt av det?

15 sep

MCD seoghør

Scenario: Ettermiddag, kl er 16.30. 3 passe sjarmerende barn, skitne og fine fra barnehage og skole, og 2 ca like sjarmerende voksne trer inn på McDonalds.

Ikke før de kjent den nærende frityrlukta i nasen, så treffer de en kjent barnefamilie. Kjappe vittigheter med billige unnskyldninger hvorfor middagen skal inntas på McDonalds flyr lett imellom parene. Ikke før har en satt seg ned på stolen, før en treffer nok en familie en kjenner. Nok ett par fraser flyr over bordene før en galant setter seg ned på noen små bord. Klar ferdig innta mat. Festen fortsetter med krangling om mat, samt alt annet mellom himmel og jord, ketchup over alt, og med et konstant fokus på å ikke flytte for mye på stolene (jernstoler mot hard flis= iling i ryggmargen). En prøver tappert  å spise sin egen mat mens den er sånn noenlunde varm, samtidig som en passer på at den meget utvannede brusen ikke blir veltet utover bordet.  Her snakker vi idyll med stor I. Må være en ren forglemmelse  at vi ikke nådde å ta en selfie på Instagram eller Facebook for å dokumentere øyeblikket.

Eller var det det? En forglemmelse altså? Nei, det tror jeg ikke. For hva er det vi sier om Se&Hør? Ingen kjøper det men alle leser det? Og McDonalds? Ingen spiser der, men alle vet hva de har på menyen! Allikevel har Se&Hør sin tirsdagsutgave et opplag på 125 636. McDonalds kan skilte med over 250 000 ansatte og 6628 restaranter bare i Europa. Noen må de vel lage mat til? Blame the media vil jeg rope høyt. Vi må kunne skylde noen på andre enn oss selv.

På Facebook og Instagram liker vi å fremstå som de ubereffektive-aldritrette-stårpåtildudør-menneskene. Selv om sannheten er at vi slett ikke alltid gjør det som vi får beskjed om er «rett». For er det noe vi daglig får vite gjennom alle media, så er det vitterlig hvor mye feil vi kan gjøre i løpet av vår tid som foreldre. Egentlig er det flaks at det er så mange oppegående mennesker rundtomkring, med tanke på fallgruvene de må ha hoppet bukk over i oppveksten. Jeg tror de fleste gjør det aller beste de kan. Og det er som oftest godt nok. Vi er tross alt bare helt vanlige mennesker!

Jeg kan snakke for meg selv, men jeg tror jeg vet om et par andre personer som kan kjenne seg igjen i dette. Vi har ikke det store behovet for vise at vi av og til tar en ekstremt enkel løsning. Vannari!!!! (lokalt uttrykk, som lettest kan oversettes med «Søren heller»Jeg skal være så ærlig å si:
Jo, jeg og min familie spiser på McDonalds, og vi gjør det av mange grunner. Av og til er det rett og slett fordi det funker. Eller fordi det var det vi ville ha den dagen. Eller fordi jeg ikke gadd å lage middag. Så det så!

Jeg vet ikke om det gjorde så godt å si det, men en ting skal jeg iallfall ikke ha på meg; Jeg leste ikke Se&Hør mens jeg spiste 😉 (det er fysisk umulig, så det tar jeg hos frisøren i morgen )

Hvis du vil lære en å kjenne- sett han i en ferjekø

6 sep

ambulanse
Illustrasjonsfoto: Dagbladet
Etter å ha kjørt med hjertet i halsen på vei til ferjekaien på Arsvågen på Bokn og inn og ut av ferja, så våger jeg å kaste ut følgende påstand: Du kjenner ikke en person helt ordentlig før du har sett hvordan han oppfører seg i en ferjekø. 

For ordens skyld så skriver jeg han, men for all del det kan like gjerne være en hun. Planen min var ikke å kjøre en «hvordan oppfører menn og kvinner seg ulikt i trafikken»- debatt. Jeg er heller ikke Mrs Perfekt i trafikken, men jeg forundrer meg likevel mye over denne rare atferden som foregår når en skal ut på tur der en ferjetur er involvert.

Jeg har mer enn en gang lurt på hvorfor noen bilister syns det er helt greit å utsette andre for ekstremt stor fare. Jeg tror ikke at de tenker følgende når de setter seg i bilen: «Jeg lurer på om jeg klarer å ta livet av noen på vei til IKEA i dag»
Faktum er forbausende mange ser ut til å gjøre ett hederlig forsøk på nettopp det.
Jeg har kjørt strekningen fra Haugesund til Arsvågen på Bokn i snitt annenhver helg i 8 år+ div andre utflukter i tillegg. Jeg har lært meg å lese trafikken på en helt rar måte.

Først så foretrekker jeg å ha ekstra god tid. Jeg står gjerne på kaien i 15 min ekstra å venter. Grunnen er at trafikkbildet endrer seg betraktelig når en har akkurat nok tid til å nå ferja. Forbikjøringer i svinger, eller på siste sletta før kaien er helt normalt. Den på siste sletta er kun for de som ikke vet at om Onkel Politi har tatt turen, så er det der de står.  Er jeg uheldig å møter ferjekøen som kommer imot meg, så ser jeg stadig vekk etter utveier. Og med utvei mener jeg at jeg ser etter hvor jeg kan evnt føre min bil om en i motgående retning prøver å ta en forbikjøring men som ikke kommer seg inn i sin fil igjen i tide. Hva er verst? 100 km/t mot 80 km/t  VS 80 km/t ut på ei eng? Kjedelig om det skjer på en av de mange bruene på strekningen, da er ikke alternativene så mange.

En annen forhåndsregel er å ligge bak en lastebil. Eller i en rekke av andre biler, da er ikke jeg førstemann til å få de i fronten.
Så langt har jeg vært heldig, har hatt ett endel kraftige nedbremsinger, og barna mine har lært gloser de ikke burde, men bakgrunnen er enkel; jeg blir livredd. Og når faren er over, blir jeg rasende. God tur på Kvadrat liksom! Jeg har også sluppet å være førstemann til en av de mange ulykkene som har vært der, men marginene har vært små.

I følge NAF har følgende diagram for å illustrere hvor mye du sparer på å øke farten:

Tidsbesparelse pr mil:
Hastighet Hastighetsøkning
90 km/t 100 km/t 110 km/t
80 km/t 50 sek 1 min 30 sek 2 min 3 sek
90 km/t 40 sek 1 min 13 sek
100 km/t 33 sek

Ikke så mye å hente der nei.

Jeg innrømmer gjerne at når jeg nærmer meg billettlukene så prøver jeg å lese, hvilken kø som vil gå raskest. Av og til er det avgjørende om du når ferja eller ei. Den spenningen er jeg med på.

Det  jeg ikke skjønner er når en skal kjøra av og på ferja. Folk er ikke riktig kloke. Å slippe å kjøre i kjelleren, er for flere det samme som å vinne i Lotto på en lørdag. Hvis du havner i kjelleren, og kan klemme inne rekke nr 1 ved å kjøre helt frem i åpningen som fremst i rekke nr 2, da nærmer du deg Jackpot-en. For da får du jo kjøre først ut av ferja. Eller nei, du kjører samtidig med 2 andre rekker, og i køen av opptil 212 biler så kommer du skikkelig langt frem. Ikke det nei? Du kan risikere å måtte vike bittelitt for å kunne flette inn resten av gjengen en 50 m lenger borte. Hvilken vinner du er.

For de som jobber på ferja må hverdagene være ganske spennende; blir de påkjørt i dag eller ikke?

Jeg er like takknemlig hver gang jeg har kommer meg tur/retur Arsvågen uten at noe galt har skjedd. Konklusjonen min er derfor: 
Vil du lære noen å kjenne ordentlig- ta han med på en ferjetur. Da ser du virkelig hva som bor i han.  

Motivasjonsforedrag- blir du motivert eller deprimert?

25 aug

Planter trenger stell for å vokse- det gjør også medarbeidere

Har du vært på foredrag med en ildsjel? En som virkelig brenner for sitt produkt eller sin arbeidsplass. En som du oppfatter som ekte. En som får deg til å sitte å nikke bekreftende på utsagn, smile over humoristiske poeng, og er ildsjelen ordentlig bra så vil hele salen med jevne mellomrom le høyt sammen. 

Har du sett for deg hvordan effekten på din egen arbeidsplass ville vært om du bare kunne iverksatt noe av det du har lært på foredraget?
Hva skjer når du kommer tilbake til pulten din igjen? Med kontoen for pågangsmot er fylt opp, og du gleder deg til å ta tipsene og verktøyet i bruk. Flertallet av oss sitter ikke med beslutningsmyndigheten til å iverksette de store grepene. Sakte men sikkert tappes kontoen, og en er tilbake til den vante hverdagen igjen. Slik går dagene til du skal på neste kurs. Du er kanskje litt skeptisk i utgangspunktet denne gang, men du vinnes over igjen. Samme prosedyre når du er tilbake på jobb, og gløden slukker litt raskere denne gangen. Til slutt blir motivasjonen for å gå på slike kurs den gode lunsjen.

Problemstillingen jeg tar opp er ikke unik, og er nok kjent for flere. Hva er så årsaken til bedrifter bruker millioner på denne typen tiltak?

For kort tid siden så var det en næringslivskonferanse i Haugesund. En lokal reporter hadde samlet blant annet Tom Nordlie, Jostein Grindhaug, Davy Wathne og Roger Finnjord. Reporteren spør retorisk om næringslivet kan lære noe av idrettens ledere. FKH sin trener som er blitt en mediayndling pga sine klare uttalelser svarer rent oppgitt at ikke skjønner han hvorfor de gidder å gå på foredrag etter foredrag. «Eg fatta ikkje at de gidde å hørra på oss» Utdraget fra debatten ble ivrig delt i sosiale media, den ble også vist på TV2 Sporten.

Hvilken nerve er det Jostein Grindhaug treffer så godt? Er det det at han setter ord på noe flere tenker, men få våger å si høyt?

Mennesker og kommunikasjon har aldri vært enkelt. Du blir aldri utlært, og du må til enhver tid være våken.

En enkel illustrasjon er å spørre 5 personer som har hørt det samme foredraget, hva de mener var budskapet. Høyst sannsynlig vil du får 5 ulike svar. Årsaken er like enkel som den er komplisert- personene du spør har helt ulike filtre for mottak. Filterne har de opparbeidet seg gjennom år med erfaring, både på jobb og privat. De fleste registrerer de ikke er der engang, men alle bruker de hver eneste dag. Helt ubevisst.
Det er de som bestemmer hvordan en tar imot en beskjed.
Ta for eksempel om du får en tilbakemelding fra lederen din  på en jobb du har utført. Budskapet kan være positivt ment fra lederen sin side. Av historien du har med vedkommende, eller en i samme rolle gjør at du definerer tilbakemeldingen din som kritikk, og ikke noe du tar til deg, eller kan lære av. I lengden blir det slitsomt, lite produktivt og det sliter på arbeidsmiljøet.

Hva skal så en leder gjøre for å inspirere og ivareta sine medarbeidere? Om det ikke hjelper å sende ansatte på kurs for tusenvis av kroner, gjør det de helt umulige å tilfredstille?

Jeg tror ikke det trenger å være så avansert. Det handler om å gjøre ting enkelt og overkommelig i en hektisk hverdag. Det krever imidlertid en bevissthet, og et ekte ønske om å ikke bare se tall og resultater, men også se innsats og engasjement.
Den daglige praten om smått og stort, de 5 min en tar over en kopp kaffi det er ikke bortkastet tid. Det er investert tid i ekte personer. Det gjør at de ansatte opplever at de blir både sett og hørt. Det skaper en følelse av samhold, og de ansatte vil gi det lille ekstra når bedriften trenger det. Ikke minst- det er mye billigere enn å sende de på kurs.

Klarer du å se dine ansatte og kollegaer i det daglige? Gi de små positive feedback som du ser de setter pris på? Tar du deg tid til å høre hva de egentlig prøver å si? I så tilfelle- Bra jobba! Premien er så bra som den kan bli; du får motiverte mennesker med på laget. Den motivasjonen – den er ekte, og det viktigste: den har lang holdbarhet. 

P.S Bare så det er nevnt- ledere setter pris på positive tilbakemeldinger de også 😉

At jeg aldri har gjort dette før!

21 aug

IMG_1381 IMG_1382

Ikke aner jeg hvorfor jeg ikke har gjort det før, men i dag har jeg altså laget hjemmelagde nuggets. Konklusjon; jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å kjøpe nuggets fra Prior eller andre leverandører igjen.  

Jeg har syns at nuggets er dyrt, og smaken er så som så.
Ett lite google søk i dag, ga meg inspirasjon. Jeg har tatt litt tips her og der- og det mest essensielle her er faktisk en forholdsvis ubrukt ingrediens for min del; Baconchips!
maarud_bacongull_baconsvor
Du kan bruke ferdig kyllingkjøttdeig, men siden det var tomt for det på butikken så kjøpte jeg kyllingfilet som jeg lagte kjøttdeig av. Har aldri gjort det før heller, men det skal utvilsomt gjentas.
En nugget av dette slaget metter mye mer enn de du kjøper gjør, det kan være greit å ta i betraktning når du skal beregne rett mengde. I tillegg er de glutenfri (baconchipsen kan inneholde hvete)- med andre ord: her er det bare å hive seg rundt 🙂

1400 gr kyllingfilet = ca 40 nuggets

Ingredienser:

2 pk Baconsnacks (pass på at det ekte baconsnacks f eks Maarud)
1400 gr kyllingfilet (kyllingfileten selges på Rema1000)
6 egg
Salt, pepper, kyllingkrydder (mengde etter smak)
Finhakket vårløk og paprika kan blandes i om du ønsker mer smak. En halv paprika og en liten vårløk gir ett godt utgangspunkt.
Fremgangsmåte:
IMG_1377
Sett ovnen på 220 gr
Begynn med å knuse baconchipsen i foodprocessor, eller i ved å legge de i en pose å rulle kjevle over.
Kjør vårløk og paprikaen i foodprosessor
Del kyllingfileten i små biter før du moser den i foodprocessoren. Bland inn krydder og evnt vårløk og paprika.
Lag passelig store biter av kjøttdeigen og legg de på tallerken
Pisk egg og legg baconchipsen i en annen.
Dypp nuggetene først i egg så i baconchipsen.
Legg de på stekebrett med bakepapir på.
Stekes i ca 10 min, snu de, stek i 10 min til. Serveres varme, men er også god å knaske på kalde.
Tilbehør:
Pommesfrites, salat, sursøt saus, ketchup, det du enn måtte like kort sagt.
God helg folkens 🙂

God nok…

9 feb

Det e`humpar i veien Det går opp, det går ne´ Men akk´rat som månen sprer du lys der du e´ Så vær aldri i tvil om du ikkje føle det sånn Det vil slukka dine smil når tankar tar overhånd Alt for mange speile seg i de meste og tenke de tape i ein flokk Men alle e faktisk blant de aller beste og e´for de fleste mer enn god nok! Dagar kan værr mørke Det e´tøft, det e´tungt Men du kan gi vann te´tørke og leva livet ungt Så vær aldri i tvil om du ikkje føle det sånn Det vil slukka dine smil når tankar tar overhånd Alt for mange speile seg i de meste og tenke de tape i ein flokk Men alle e faktisk blant de aller beste og e´for de fleste mer enn god nok! Det ligge i deg alt du har Så aldri gi deg bare hold deg klar Du ser det godt i dine tråkk Vit at det du har fått e´mer enn godt nok M.Salvesen- 2014 IMG_1827 Diktet er skrevet av min manns kjære søskenbarn Morten Salvesen. Jeg syns diktet sier så mye, men allikevel så enkelt. Det traff meg, og derfor vil jeg dele det med deg ❤ Vi er så heldig at vi hvert år får ett hefte med dikt han på ett eller annet mirakuløst vis får tid til å skrive igjennom året som har gått. Hans flotte fru Elin stiller med tegninger. Vi er heldige som får ett vart innblikk i deres tanker og tegninger ❤ Takk…

Stakkar meg? Eller heldige meg?

31 des

Sånn på tampen av året, så er det ikke til å komme vekk ifra at en mimrer, funderer og tenker litt over hva som har vært og hva som vil komme. Noe vet vi, og mye vet vi heldigvis ikke. 

De av dere som har lest flere av blogginnleggene mine vet allerede at jeg er veldig glad i visdomsord. Ett av de er;

Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det. 

Vi har hatt en annerledes julefeiring hos oss i år, min kjære mann har vært på jobb i Korea, reiste tidlig i desember og kommer igjen tidlig i januar. Jeg jobber fullt, og har tre barn, så det er ikke tvil om at det er en hektisk innspurt med både juleforberedelser og diverse som skal på plass. Det som er litt facinerende, og jeg vet at de som har sagt det har sagt det i aller beste mening; «Stakkar deg, som skal være alene med jula og alt som skal gjøres» (Vær så snill, ikke bli fornærmet på meg om du er en av de som har sagt det, det har vært en liten oppvekker for meg ❤ )

Det fikk meg til å tenke; Stakkar meg? Eller heldige meg? For jeg har en frisk og rask mann som bare er på jobb langt vekke. Jeg har tre friske flotte barn, så jeg er absolutt ikke alene 😉 Jeg har fantastisk flott familie på to sider og ikke minst sjeldent gode venner som alle bidrar på sitt vis. Enten som muntrasjonsråd eller med praktiske ting. Vi har det trygt og godt på alle mulige vis. Utfordringer finnes selvfølgelig hver eneste dag, men det fungerer bra å sette ting i perspektiv.

Det finnes dessverre de som har feiret jula uten en av sine aller nærmeste tilstede. En som ikke kommer hjem etter feiringen, men som er gått bort for alltid. Noen har kanskje hatt en klump i magen hele jula, fordi de vet at neste jul så kommer det til å bli en tom stol ved bordet. For de som har alvorligt syke barn, så må det være en prøvelse å stå opp hver dag å møte den brutale sannheten. Andre vet ikke hvordan de skal få endene til å møtes. Det er ikke bare julen som er tøff for de, men hver eneste dag og måned er en kamp for at inntektene skal rekke til utgiftene. Media og store arbeidsplasser varsler om permitteringer og oppsigelser, klart det ligger i bakhodet til mange.

Min mormor sa ofte at «det er kver sin gang». Det er ikke alltid det vonde er like godt fordelt, noen får mer enn andre. Mitt håp og ønsker for 2015 er at vi klarer å finne de gledene som vi omgir oss med, for de er der. Selv om de noen ganger er vel godt gjemt.

Konklusjonen min er forøvrig- Heldige heldige meg, jeg har det så uendelig godt. Med de varmeste ønsker om ett strålende, fremgangsrikt nytt år- Klem fra Kate Elin

IMG_0605a_3593574a