Friminutt- like a real housewife

Nykokt krabbe og stille sjø= friminutt

Om du er ute og sykler eller går, eller kanskje bare står på en parkeringsplass å venter. Når du ser en skikkelig familiebil. Type 7-seter, 2-3 barneseter i, men akkurat da bare en dame inni. En dame som spiller høy musikk. Veldig høy musikk. Sannsynligheten er stor for at kl er 07.45, eller 16.00. Da er det stor sannsynlighet for at du er vitne til ett friminutt. Mindfullness- in the noisy way om du vil.

Du ser det at av og til, og da mener jeg bare av og til (ca hver dag) så koker det litt i topplokket. Sikkert bare jeg som har det slik, men sånn i ett ærlig øyeblikk så skal jeg innrømme det at jeg trenger ett friminutt. Da gjelder det å nytte de øyeblikkene en har. Det har jeg blitt ordentlig god på.

Men først så lurer du kanskje på hva en ung kvinne på 35 år trenger friminutt fra? Den listen kan bli ganske lang, men egentlig kan den summeres opp ved at jeg innimellom trenger en pause fra meg selv. Pause fra tanker om hva jeg har gjort, skal gjøre, må gjøre, bør gjøre, kunne gjort, og den evige følelsen av at en stadig har glemt noe (en blir minnet på hva en har glemt når en får telefon fra bilverkstedet om at du har glemt avtalen, for 3!! gang)

Den evige dårlige samvittigheten for ble det en hyggelig nok morgen, fikk barna god nok lunsjpakke (nei, det blir ikke alltid en lunsj du har lyst til å poste på Facebook), brukte jeg god nok til på overleveringen i barnehagen, husker eldstemann å gå på skolen i tide. Var jeg hyggelig nok i telefonen med min mann som er på jobb. Har jeg gjort alt jeg skal på jobben, hjemme, på studiet, med familien, med venner. Husk å inviter en god venninne en helg/ kveld/ dag/ lunsj/ kaffekopp-  jaja så ble det med en telefonsamtale, men skitt au vi holder iallefall kontakten på et vis.

Syns du det var mye på engang eller kjenner du deg igjen? Begge deler er nok sannsynlig. Når folk kommenterer at jeg må ha det hektisk så pleier jeg å si at jeg kjenner at jeg lever. Hver eneste dag. Og om du skulle bli usikker på tiraden over, så er jeg faktisk veldig glad for alle disse delene av livet mitt som hver tar sin bit. Sammen blir det det ett puslespill som er meg. I all sin glade galskap.

Jeg har funnet mine friminutt, enten det er i kombinasjon med klesvask og Netflix, i bilen med høy musikk som virkelig får kroppen til å virke, eller med lyden av «That`s how you know you`re fucked up» av Nico og Vinz i ørene på jobb. Alternativt med å ta 10 minutt å skrive ett blogginnlegg mens en nyter synet av nydelig blomster og levende lys.

Jeg tar imot, jeg finner og jeg nyter de friminuttene. Så får du som eventuelt syns det blir litt bråkete på morgenkvisten, bare ha meg unnskyldt. Friminutt hver dag anbefales på det varmeste!

En rosa pysjamas..

En rosa pysjamas med pusekatt på
en liten pike inni, med sommerlyst hår. 
 
Hun sover så søtt, når drømmen brått banker på
ett mareritt, hun svetter rent nå.

Den rosa piken, hun vet råd.
Halvveis våken; hun mor roper på.
 
Noen rolige ord, med kinn i mot kinn,
små barnehender legger seg rundt halsen min.
 
En aktiv småbarnsmor, 
pulsen saktere slår .
Jeg kjenner at jeg lever- her- akkurat nå 
 
For en liten rosa pike
store visjoner 
nei- det trenger hun lite.
Hun trenger mye kos samt en god klem,
først da kan pysjamasen igjen finne sin seng. 
 
Mens piken faller inn i dyp søvn,
da kjenner hennes mor
at hun har oppfylt sin drøm.
 
Hun er sitt barns nære og kjære
det er barna hun alt vil forære.
 
En strøm av takknemlighet
den nyter hun nå
for sine vakre barn
de elsker hun sårt. 
 
Hun vil spare de tanker
til de dagene det hardt røyner på.
 
Hun vet at timene går fort. 
Dager blir til år.
En dag barna på egenhånd skal stå
 
Heldigvis det er lenge til endå,
hun mange klemmer først skal få.
 
En rosa pysjamas med pusekatt på
en liten pike inni, 
hun sover søtt nå..
 
Kate Elin- 2015
 
 
 
 

Ærlig og stolt av det?

Scenario: Ettermiddag, kl er 16.30. 3 passe sjarmerende barn, skitne og fine fra barnehage og skole, og 2 ca like sjarmerende voksne trer inn på McDonalds.

Ikke før de kjent den nærende frityrlukta i nasen, så treffer de en kjent barnefamilie. Kjappe vittigheter med billige unnskyldninger hvorfor middagen skal inntas på McDonalds flyr lett imellom parene. Ikke før har en satt seg ned på stolen, før en treffer nok en familie en kjenner. Nok ett par fraser flyr over bordene før en galant setter seg ned på noen små bord. Klar ferdig innta mat. Festen fortsetter med krangling om mat, samt alt annet mellom himmel og jord, ketchup over alt, og med et konstant fokus på å ikke flytte for mye på stolene (jernstoler mot hard flis= iling i ryggmargen). En prøver tappert  å spise sin egen mat mens den er sånn noenlunde varm, samtidig som en passer på at den meget utvannede brusen ikke blir veltet utover bordet.  Her snakker vi idyll med stor I. Må være en ren forglemmelse  at vi ikke nådde å ta en selfie på Instagram eller Facebook for å dokumentere øyeblikket.

Eller var det det? En forglemmelse altså? Nei, det tror jeg ikke. For hva er det vi sier om Se&Hør? Ingen kjøper det men alle leser det? Og McDonalds? Ingen spiser der, men alle vet hva de har på menyen! Allikevel har Se&Hør sin tirsdagsutgave et opplag på 125 636. McDonalds kan skilte med over 250 000 ansatte og 6628 restaranter bare i Europa. Noen må de vel lage mat til? Blame the media vil jeg rope høyt. Vi må kunne skylde noen på andre enn oss selv.

På Facebook og Instagram liker vi å fremstå som de ubereffektive-aldritrette-stårpåtildudør-menneskene. Selv om sannheten er at vi slett ikke alltid gjør det som vi får beskjed om er «rett». For er det noe vi daglig får vite gjennom alle media, så er det vitterlig hvor mye feil vi kan gjøre i løpet av vår tid som foreldre. Egentlig er det flaks at det er så mange oppegående mennesker rundtomkring, med tanke på fallgruvene de må ha hoppet bukk over i oppveksten. Jeg tror de fleste gjør det aller beste de kan. Og det er som oftest godt nok. Vi er tross alt bare helt vanlige mennesker!

Jeg kan snakke for meg selv, men jeg tror jeg vet om et par andre personer som kan kjenne seg igjen i dette. Vi har ikke det store behovet for vise at vi av og til tar en ekstremt enkel løsning. Vannari!!!! (lokalt uttrykk, som lettest kan oversettes med «Søren heller»Jeg skal være så ærlig å si:
Jo, jeg og min familie spiser på McDonalds, og vi gjør det av mange grunner. Av og til er det rett og slett fordi det funker. Eller fordi det var det vi ville ha den dagen. Eller fordi jeg ikke gadd å lage middag. Så det så!

Jeg vet ikke om det gjorde så godt å si det, men en ting skal jeg iallfall ikke ha på meg; Jeg leste ikke Se&Hør mens jeg spiste 😉 (det er fysisk umulig, så det tar jeg hos frisøren i morgen )

Tusen takk mitt søte lille barn…

Tusen takk til deg min lille skjønne datter. Hadde det ikke vært for din iver etter å «hjelpe» mor så hadde følgende neppe blitt gjort på en søndag, også kjent som den store hviledagen.

– Rydde i tre store roteskuffer, med diverse spill og leker som følgelig ble sortert og lagt på rett plass
– Rydde i lekene dine
– Rydde, støvsuge og vaske stua, kjøkken, gang, badene, og soverommene.
– Vaska trappene
– Redd opp 3 senger
– Tørka støv både her og der

Igjen: TAKK FOR AT DU HAR LAGT VEKK GIFTERINGEN MIN, en plass mor enda ikke har funnet den…Hviledagen er enda ikke over…

Hotellmagi..

Hotell er herlig. Magi skjer på hoteller. Spesielt for husmødre. Hvor mange ganger har du gitt beskjed til de du deler hus med at:» Rydd opp etter deg, det forsvinner ikke av seg selv» . De ordene gjelder ikke på hotell.

En kan for eksempel gå fra sengen uoppredd, slå i hel flere timer på shopping eller en dyrepark, og når en kommer hjem: Tadaaaa, sengen er flott redd opp igjen.

Håndklærne du ukorrekt slengte fra deg på gulvet etter dusjen; Simsalabim, nye henger plutselig klar til bruk. Jeg skriver ukorrekt for jeg får alltid litt dårlig samvittighet når jeg leser lappen på badet om hvor mye vann og vaskemiddel jeg kan spare, ved å bruke de flere ganger. Men så kommer jeg på at det er jo det jeg gjør hjemme. Ikke så mye for å spare vaskemiddel og samfunnet, men for å spare meg selv for vasken. det andre er bare bonus. Puh, samvittigheten kan ta høstferie den med.

Så kommer dagens store høydepunkt: frokosten. Den trenger ikke være så fancy og avansert, for streng tatt så er det ikke supervanskelig mat å lage. Steke noen pølser, omelett, koke bønner, skjære noen agurk og frukt å legge på ett fat. Det fantastiske er at noen andre gjør det. En kan spise litt av alt. På maaange forskjellige tallerkner, de bare forsvinner fra bordet når du er ferdig. Ahhh, life is good!

Hva kan imidlertid skje med magi? Jo, den kan slå litt sprikker. Den glinser ikke alltid like lenge. Spesielt ikke når en er fem personer som skal sove på ett rom, og leggetiden starter egentlig kl 19. Med litt forskjellige behov for søvn og mat (les amming) så kan det bli en ganske så idyllisk affære. To voksne som sitter i hver sin stol å ser på tv uten lyd en kveld og to, uten at en deler så mange ord. Man ønsker selvfølgelig ikke å vekke barna det «bare» har tatt to timer for å få til å sove.

Det er selvfølgelig ikke slik en setter på facebook statusen sin. Sannheten er imidlertid at fem personer på ett rom er intenst nok? Hvordan det har seg at det om morgenen ligger fem personer i en seng; Vel, det er herlige magien som en opplever som foreldre det ❤

Timing is everything..

Timing is everything sies det. Det kan en 2-åring fortelle deg alt om.

Eller kanskje ikke fortelle, mer vise det. For er det noe barn kan så er det timing. I sin egen favør vel og merke.

Jeg tror nemlig at barn har en ganske morsom hverdag. Jeg tror de ler ganske mye av foreldrene. De av oss som husker «Se han snakker» er kanskje litt ekstra overbevist om det.

Se for deg en morgen. Du sitter å spiser frokost. I motsetning til mange andre dager der frokosten blir inntatt mens du smører matpakker, eller i bilen på vei til barnehagen. Solen skinner ute- dette må bli en bra dag. Tenker du..

Her er 2-åringen sin fortsettelse på den morgenen (fritt tolket og oversatt av «na mor»)

Hmmm, mor så litt vel avslappa ut. Se det ja, å velta glasset med eplejuice fekk visst farten opp. Litt urettferdig at eg skal få kjeft for det. Er det ikkje praktisk å få vasket over gulvet etter frokosten? Det er nok litt rester fra yoghurten jeg fikk til kvelds i går, og smuler fra skjevå eg åt nettopp. Ikke minst er det klart til eg skal spisa middag senere.

 

Ok, mor begynner å skru opp tempoet, snart er hun klar med jakka og lua. Eg vett eg snart skal i barnehagen, men var det ikkje nåke eg skulle gjort først? Jo, stemme- bæsje var det. Oops mor, var ikkje meningen å ødelegge fremdriftsplanen din. Skal eg sei nåke for å letta stemningen: «Eg har bæsja» med ett smil kanskje? Jepp, det virket, hun smiler iallefall innimellom vaskingen. 

Då var eg klar for dagen, må passe på å gi mor en god kos når eg er komt i barnehagen. Det pleier å gjøre henne ekstra glad 🙂

Joda, hver dag er en fest 😀 Og påskeferie ser vi frem til med iver og glede 😉 

God påske!

Tallet 1000..

Hvor stort er tallet 1000 egentlig? Når huslånet og regningene skal betales så er 1000 ett lite tall. Hvis skal en lage fest for 1000 så er det ett høyt tall.

Grunnen til at jeg fabulerer litt over tallet 1000 er at jeg er ganske så overveldet av det tallet i dag. For 5 dager siden startet jeg en facebook side ved navn: «Det lille ekstra du gjorde- Vit at det betydde noe- For meg ❤«. Hele poenget med denne siden var å få frem de positive historiene fra helsevesenet. Som de fleste av oss vet, så er det sjelden media slår de opp på førstesiden.

Når en er i kontakt med helsevesenet så er en i utgangspunktet i en sårbar situasjon. En er prisgitt at noen ser en, og hører på det en har å si. Enten en er pasient eller pårørende. Jeg tror at de aller fleste vil bli glad for å høre at de gjør en god jobb. Spesielt når en får vite i at folk husker det lang tid i etterkant. Og jeg har klokketro på at om en tenker positive tanker og sier positive ord- da vil det positive gro!

Folk begynte nokså raskt å like siden, men det tok ett par dager før noen bød på sin historie. Først en, så to, og spesielt historie nr to som Mona la inn har vekket en enorm interesse. Når jeg skriver dette blogginnlegget så har hennes historie blitt lest og likt over 12500 ganger- Det er vanvittig mye! Det sier meg samtidig at selv om det er en fryktelig trist historie, så evner Mona å gi ros og ære til de som stod rundt henne og familien når det verst tenkelige skjedde. Tilbakemeldingene hun får er varme, omtenksomme og mange.. Flere små og store historier kommer og det er gledelig å lese.

Jeg funderte dermed ikke bare over tall, men over hvorfor dette traff så mange, på så kort tid. Fra torsdag formiddag med 47 «likes» til fredag kveld med 1000 «likes». Konklusjonen min så langt er at jeg tror folk ønsker og vil høre de positive historiene. Kanskje fordi de selv jobber i helsevesenet, kanskje de kjenner noen som jobber der, eller kanskje de vet at på ett eller annet tidspunkt så kommer de i kontakt med helsevesenet- og da ønsker de å treffe disse gode menneskene som det blir fortalt om.

Sannsynligheten er stor. For det er mange hverdagsengler der ute i det store helsevesenet 🙂

Noen traumer kommer

Og noen traumer går.. Nå skal jeg være helt ærlig å være den første til å innrømme at det er nokså trivielle traumer vi snakker om. Det får være en indikasjon på at jeg har og har hatt ett veldig godt liv.. Jeg var nemlig nylig på basar på bedehuset, og det bringer minner frem.

Du ser det; jeg kommer fra en plass som kan skryte på seg opptil flere bedehus innen rimelig korte avstander. Da er det en selvfølge at en har tilbrakt noe tid der i oppveksten. Minnene er mange, og det omfatter f eks søndagsskole. Det var før whiteboard med magnet, og ikke minst data og PowerPoint sin gjorde sinmfremtreden. Her snakker vi grønn filt tavle, med 2D figurer som ble hengt opp i sirlig rekkefølge.

En litt mer spennende affære som foregikk på bedehusene, var basar. Og det er her traumene kommer inn i bildet. Fra en kom inn i lokalet, og skivene med egg og sild, sammen med lapper og fløtekakestykker slo mot en, så var det gevinstbordet som hadde en magisk dragning mot spesielt barna. Det gjeveste en kunne vinne da var enten dukke med masse hjemmestrikkede klær, eller fruktkorga. I de dager ( og der følte jeg meg ganske gammel når jeg sa det), så var det masse hjemmelagde saker som var premier.
Om en var så heldig å få sitt navn ropt opp, så var sannsynligheten stor for at det var ett par «lubber» som var premien.
Etterhvert som de samme navnene var blitt ropt opp x-antall ganger, og bordene ble tommere og tommere så nærmet det seg hovedgevinstene. Og hvor ofte tror du at det var ei lita jente som vant dukka med klærne? ALDRI! Som regel var det dama på 90 som kun hadde voksne barnebarn som gikk av med seieren. Fruktkorga ble litt jevnere fordelt, dvs hvis en var så heldig at en kjente de så vant, så kunne det vanke en og annen smaksprøve.

Det er mulig en med de samme minnene som kom på at en egen barnebok ville være en god ide. Oddsen øker dermed betraktelig for at det faktisk er barn som vinner barnegevinstene.
Jeg og mine søte små var skikkelig heldig, og vant flere ting. Det skjærte allikevel i hjertet da en utrøstelig liten gutt ikke vant traktoren han hadde sett seg ut.

Jeg håper han en dag opplever det jeg gjorde i går; traumene forsvant ut døra etter at navnene våre ble ropt opp flere ganger på en kveld. Det tok bare en 25 år 😉

En kamel til dagen..

 Gjør kanskje ikke så godt for magen.. Men av en eller annen grunn så lærer en å fordøye de allikevel. Og «grunnen» jeg tenker på i denne omgang kalles ofte for barn.

Som stolt to-barns mor så har jeg nemlig lært meg endel nyttige ting. For det første så er det merkverdig hvor mange flekker på klær som kan tas bort med en vaskeklut. Har du fått grøtrester på cardiganjakkar di, så er det ingen som legger merke til at du akkurat den dagen kjører en 3/4 armlengde.

En skulle heller ikke tro at mengden klesvask øker mye når du går fra å være tre til fire, men det gjør det altså. Hvis du som ett-barnsmor rister på hodet over denne erkjennelsen, så har jeg en enkel kommentar; Been there, done that! Med det mener jeg ( og jeg ber herved om unnskyldning for det), at jeg har tenkt det samme. Kamelene blir stadig større etterhvert som antallet barn øker.

Når du var liten, lovte du deg selv at du aldri skulle gi svar som: «fordi jeg har sagt det», «det er forskjell på voksne og ungar»? Er det ikke artig da at i det du skal svare på det ørtende spørsmålet på rad fra dine håpefulle så kommer en av de frasene. Så mye for den lovnaden.

Hadde du tenkt å bare lage sunn næringsrik kost fra bunnen av? Alle kaker skal være hjemmelagde enten det er bursdag, eller dugnadsbaking? Det er en bitter pille å svelge at når en har brukt masse tid og energi på å planlegge og bake, så gir barna egentlig uttrykk for at de kunne tenkt seg Toro sin brownieskake i stedet. Jeg har kapitulert delvis på det området, men bare for å ha nominasjonen til «Årets mor» inne, så deler jeg kaken i biter og putter ett sverd i hver bit. (De sverdene fungerer ikke bare på rekesmørbrødene ser du 😉 )

Kanskje du også hadde planer om å være veldig streng på leggetidene? Men så går hele den planen i vasken i det verdens nydeligste vesen kikker med store øyne, smiler og syns du er hele verden som kun er der for de? Er ikke enkelt å ta den strenge tonen da. Bare å bruke grinemetoden sa du? Puff da, kosemetoden snakker vi her. Selv om jeg må innrømme at den ikke er like sjarmerendes kl 2, 4 eller 6 om morgenen.

En møter seg selv i døra, med alle planer, formeninger, og tanker samme hvordan en vrir og vrenger på det. Så mens jeg sliter litt med fordøyelsen av ett dusin kameler til dagen, så er det allikevel slik: Jeg ville aldri vært det foruten ♥♥♥

 

 

Ohh store fotballkamp!

Jeg har vært på kamp. Ikke hvilken som helst kamp. Oppgjøret mellom FKH– Brann. At kampen ikke var nervepirrende spennende, bidro til at jeg fikk god tid til å fundere over fenomenet fotballkamp. En kamp er visst ikke bare en kamp. Det er en arena for mye mer enn bare det. I stor grad så er det ett fristed. For så mangt.

Etterhvert som du leser så vil du kanskje få inntrykk av at jeg ikke vokste opp i en fotballgarderobe, med svette sokker, og skitne shortser, og at jeg dermed ikke «skjønner helt hva fotball dreier seg om». Det har du helt rett i. Min karriere ble begrenset til en trening, hvor jeg ganske kjapt innså at jeg og ballen ikke hadde en magnetisk tiltrekning til hverandre. Det tok derfor endel år, før jeg fant ut at det å gå å se på kamp egentlig er ganske gøy. Å få være med FKH til Ullevål og cupfinalen, var ikke med på å ødelegge min blomstrende interesse. Tvert i mot- det var fantastisk gøy.

Så tilbake til lørdagens kamp mot Brann. Byen er i fyr og flamme, det store nabooppgjøret er i gang. Været er vårlig og kaldt, Kort tid inn i første omgang begynner det i det minste å bli varmt om ørene. Vår kjære kronprins sa i sin tid at det å se sin kone føde, var som å se urkvinnen komme frem. Ta turen på kamp, og du vil se urmennene komme frem en etter en. Kjapt kommer gloser og brøl, som kan få en dreven sjømann til rødme. På fotballkamp er visst alt lov å si. En er jo bare engasjert. Ha meg da unnskyldt for å si at mye av det som blir sagt, er noe barna våre ville fått husarrest i to uker for å gjenta.

En ting er motstanderne og det de får høre, men dommeren får ikke mindre pes. Jeg lurer på om det som inntakskrav for dommerstanden blant annet er røntgenbilder. Skal du være dommer bør du ha ett par ekstra ryggvirvler som kan holde deg oppe når det røyner som verst.

En annen ting jeg fant fascinerende er toalettfasilitetene på VIP- tribunen. Der var det nemlig to alternativer- herre- og handikaptoalett. Hvordan det tolkes er opp til hver enkelt, men det utvilsomt modent for en forbedring.

Jeg vet at det meste er på hold frem til det blir en avklaring i forhold til ny stadion, eventuelt en kraftig oppgradering. Ta gjerne med i planleggingen ett oppholdsrom hvor barna kan leke og kose seg når kampen foregår. Så slipper vi å gi så mye husarrest i etterkant når vi får gjentatt kraftsalvene barna har fått høre gjennom 90 min med fotball.

Konklusjonen etter lørdagen må allikevel bli: jeg ser frem til neste gang jeg skal på kamp, med engasjementet, livet, «kalde pølser og varme brus». Stå på FKH, dere har til og med klart å få meg engasjert 😉