Friminutt- like a real housewife

Nykokt krabbe og stille sjø= friminutt

Om du er ute og sykler eller går, eller kanskje bare står på en parkeringsplass å venter. Når du ser en skikkelig familiebil. Type 7-seter, 2-3 barneseter i, men akkurat da bare en dame inni. En dame som spiller høy musikk. Veldig høy musikk. Sannsynligheten er stor for at kl er 07.45, eller 16.00. Da er det stor sannsynlighet for at du er vitne til ett friminutt. Mindfullness- in the noisy way om du vil.

Du ser det at av og til, og da mener jeg bare av og til (ca hver dag) så koker det litt i topplokket. Sikkert bare jeg som har det slik, men sånn i ett ærlig øyeblikk så skal jeg innrømme det at jeg trenger ett friminutt. Da gjelder det å nytte de øyeblikkene en har. Det har jeg blitt ordentlig god på.

Men først så lurer du kanskje på hva en ung kvinne på 35 år trenger friminutt fra? Den listen kan bli ganske lang, men egentlig kan den summeres opp ved at jeg innimellom trenger en pause fra meg selv. Pause fra tanker om hva jeg har gjort, skal gjøre, må gjøre, bør gjøre, kunne gjort, og den evige følelsen av at en stadig har glemt noe (en blir minnet på hva en har glemt når en får telefon fra bilverkstedet om at du har glemt avtalen, for 3!! gang)

Den evige dårlige samvittigheten for ble det en hyggelig nok morgen, fikk barna god nok lunsjpakke (nei, det blir ikke alltid en lunsj du har lyst til å poste på Facebook), brukte jeg god nok til på overleveringen i barnehagen, husker eldstemann å gå på skolen i tide. Var jeg hyggelig nok i telefonen med min mann som er på jobb. Har jeg gjort alt jeg skal på jobben, hjemme, på studiet, med familien, med venner. Husk å inviter en god venninne en helg/ kveld/ dag/ lunsj/ kaffekopp-  jaja så ble det med en telefonsamtale, men skitt au vi holder iallefall kontakten på et vis.

Syns du det var mye på engang eller kjenner du deg igjen? Begge deler er nok sannsynlig. Når folk kommenterer at jeg må ha det hektisk så pleier jeg å si at jeg kjenner at jeg lever. Hver eneste dag. Og om du skulle bli usikker på tiraden over, så er jeg faktisk veldig glad for alle disse delene av livet mitt som hver tar sin bit. Sammen blir det det ett puslespill som er meg. I all sin glade galskap.

Jeg har funnet mine friminutt, enten det er i kombinasjon med klesvask og Netflix, i bilen med høy musikk som virkelig får kroppen til å virke, eller med lyden av «That`s how you know you`re fucked up» av Nico og Vinz i ørene på jobb. Alternativt med å ta 10 minutt å skrive ett blogginnlegg mens en nyter synet av nydelig blomster og levende lys.

Jeg tar imot, jeg finner og jeg nyter de friminuttene. Så får du som eventuelt syns det blir litt bråkete på morgenkvisten, bare ha meg unnskyldt. Friminutt hver dag anbefales på det varmeste!

En rosa pysjamas..

En rosa pysjamas med pusekatt på
en liten pike inni, med sommerlyst hår. 
 
Hun sover så søtt, når drømmen brått banker på
ett mareritt, hun svetter rent nå.

Den rosa piken, hun vet råd.
Halvveis våken; hun mor roper på.
 
Noen rolige ord, med kinn i mot kinn,
små barnehender legger seg rundt halsen min.
 
En aktiv småbarnsmor, 
pulsen saktere slår .
Jeg kjenner at jeg lever- her- akkurat nå 
 
For en liten rosa pike
store visjoner 
nei- det trenger hun lite.
Hun trenger mye kos samt en god klem,
først da kan pysjamasen igjen finne sin seng. 
 
Mens piken faller inn i dyp søvn,
da kjenner hennes mor
at hun har oppfylt sin drøm.
 
Hun er sitt barns nære og kjære
det er barna hun alt vil forære.
 
En strøm av takknemlighet
den nyter hun nå
for sine vakre barn
de elsker hun sårt. 
 
Hun vil spare de tanker
til de dagene det hardt røyner på.
 
Hun vet at timene går fort. 
Dager blir til år.
En dag barna på egenhånd skal stå
 
Heldigvis det er lenge til endå,
hun mange klemmer først skal få.
 
En rosa pysjamas med pusekatt på
en liten pike inni, 
hun sover søtt nå..
 
Kate Elin- 2015
 
 
 
 

Ærlig og stolt av det?

Scenario: Ettermiddag, kl er 16.30. 3 passe sjarmerende barn, skitne og fine fra barnehage og skole, og 2 ca like sjarmerende voksne trer inn på McDonalds.

Ikke før de kjent den nærende frityrlukta i nasen, så treffer de en kjent barnefamilie. Kjappe vittigheter med billige unnskyldninger hvorfor middagen skal inntas på McDonalds flyr lett imellom parene. Ikke før har en satt seg ned på stolen, før en treffer nok en familie en kjenner. Nok ett par fraser flyr over bordene før en galant setter seg ned på noen små bord. Klar ferdig innta mat. Festen fortsetter med krangling om mat, samt alt annet mellom himmel og jord, ketchup over alt, og med et konstant fokus på å ikke flytte for mye på stolene (jernstoler mot hard flis= iling i ryggmargen). En prøver tappert  å spise sin egen mat mens den er sånn noenlunde varm, samtidig som en passer på at den meget utvannede brusen ikke blir veltet utover bordet.  Her snakker vi idyll med stor I. Må være en ren forglemmelse  at vi ikke nådde å ta en selfie på Instagram eller Facebook for å dokumentere øyeblikket.

Eller var det det? En forglemmelse altså? Nei, det tror jeg ikke. For hva er det vi sier om Se&Hør? Ingen kjøper det men alle leser det? Og McDonalds? Ingen spiser der, men alle vet hva de har på menyen! Allikevel har Se&Hør sin tirsdagsutgave et opplag på 125 636. McDonalds kan skilte med over 250 000 ansatte og 6628 restaranter bare i Europa. Noen må de vel lage mat til? Blame the media vil jeg rope høyt. Vi må kunne skylde noen på andre enn oss selv.

På Facebook og Instagram liker vi å fremstå som de ubereffektive-aldritrette-stårpåtildudør-menneskene. Selv om sannheten er at vi slett ikke alltid gjør det som vi får beskjed om er «rett». For er det noe vi daglig får vite gjennom alle media, så er det vitterlig hvor mye feil vi kan gjøre i løpet av vår tid som foreldre. Egentlig er det flaks at det er så mange oppegående mennesker rundtomkring, med tanke på fallgruvene de må ha hoppet bukk over i oppveksten. Jeg tror de fleste gjør det aller beste de kan. Og det er som oftest godt nok. Vi er tross alt bare helt vanlige mennesker!

Jeg kan snakke for meg selv, men jeg tror jeg vet om et par andre personer som kan kjenne seg igjen i dette. Vi har ikke det store behovet for vise at vi av og til tar en ekstremt enkel løsning. Vannari!!!! (lokalt uttrykk, som lettest kan oversettes med «Søren heller»Jeg skal være så ærlig å si:
Jo, jeg og min familie spiser på McDonalds, og vi gjør det av mange grunner. Av og til er det rett og slett fordi det funker. Eller fordi det var det vi ville ha den dagen. Eller fordi jeg ikke gadd å lage middag. Så det så!

Jeg vet ikke om det gjorde så godt å si det, men en ting skal jeg iallfall ikke ha på meg; Jeg leste ikke Se&Hør mens jeg spiste 😉 (det er fysisk umulig, så det tar jeg hos frisøren i morgen )

Hvis du vil lære en å kjenne- sett han i en ferjekø

Illustrasjonsfoto: Dagbladet
Etter å ha kjørt med hjertet i halsen på vei til ferjekaien på Arsvågen på Bokn og inn og ut av ferja, så våger jeg å kaste ut følgende påstand: Du kjenner ikke en person helt ordentlig før du har sett hvordan han oppfører seg i en ferjekø. 

For ordens skyld så skriver jeg han, men for all del det kan like gjerne være en hun. Planen min var ikke å kjøre en «hvordan oppfører menn og kvinner seg ulikt i trafikken»- debatt. Jeg er heller ikke Mrs Perfekt i trafikken, men jeg forundrer meg likevel mye over denne rare atferden som foregår når en skal ut på tur der en ferjetur er involvert.

Jeg har mer enn en gang lurt på hvorfor noen bilister syns det er helt greit å utsette andre for ekstremt stor fare. Jeg tror ikke at de tenker følgende når de setter seg i bilen: «Jeg lurer på om jeg klarer å ta livet av noen på vei til IKEA i dag»
Faktum er forbausende mange ser ut til å gjøre ett hederlig forsøk på nettopp det.
Jeg har kjørt strekningen fra Haugesund til Arsvågen på Bokn i snitt annenhver helg i 8 år+ div andre utflukter i tillegg. Jeg har lært meg å lese trafikken på en helt rar måte.

Først så foretrekker jeg å ha ekstra god tid. Jeg står gjerne på kaien i 15 min ekstra å venter. Grunnen er at trafikkbildet endrer seg betraktelig når en har akkurat nok tid til å nå ferja. Forbikjøringer i svinger, eller på siste sletta før kaien er helt normalt. Den på siste sletta er kun for de som ikke vet at om Onkel Politi har tatt turen, så er det der de står.  Er jeg uheldig å møter ferjekøen som kommer imot meg, så ser jeg stadig vekk etter utveier. Og med utvei mener jeg at jeg ser etter hvor jeg kan evnt føre min bil om en i motgående retning prøver å ta en forbikjøring men som ikke kommer seg inn i sin fil igjen i tide. Hva er verst? 100 km/t mot 80 km/t  VS 80 km/t ut på ei eng? Kjedelig om det skjer på en av de mange bruene på strekningen, da er ikke alternativene så mange.

En annen forhåndsregel er å ligge bak en lastebil. Eller i en rekke av andre biler, da er ikke jeg førstemann til å få de i fronten.
Så langt har jeg vært heldig, har hatt ett endel kraftige nedbremsinger, og barna mine har lært gloser de ikke burde, men bakgrunnen er enkel; jeg blir livredd. Og når faren er over, blir jeg rasende. God tur på Kvadrat liksom! Jeg har også sluppet å være førstemann til en av de mange ulykkene som har vært der, men marginene har vært små.

I følge NAF har følgende diagram for å illustrere hvor mye du sparer på å øke farten:

Tidsbesparelse pr mil:
Hastighet	Hastighetsøkning
	90 km/t	100 km/t	110 km/t
80 km/t	50 sek	1 min 30 sek	2 min 3 sek
90 km/t		40 sek	1 min 13 sek
100 km/t			33 sek

Ikke så mye å hente der nei.

Jeg innrømmer gjerne at når jeg nærmer meg billettlukene så prøver jeg å lese, hvilken kø som vil gå raskest. Av og til er det avgjørende om du når ferja eller ei. Den spenningen er jeg med på.

Det  jeg ikke skjønner er når en skal kjøra av og på ferja. Folk er ikke riktig kloke. Å slippe å kjøre i kjelleren, er for flere det samme som å vinne i Lotto på en lørdag. Hvis du havner i kjelleren, og kan klemme inne rekke nr 1 ved å kjøre helt frem i åpningen som fremst i rekke nr 2, da nærmer du deg Jackpot-en. For da får du jo kjøre først ut av ferja. Eller nei, du kjører samtidig med 2 andre rekker, og i køen av opptil 212 biler så kommer du skikkelig langt frem. Ikke det nei? Du kan risikere å måtte vike bittelitt for å kunne flette inn resten av gjengen en 50 m lenger borte. Hvilken vinner du er.

For de som jobber på ferja må hverdagene være ganske spennende; blir de påkjørt i dag eller ikke?

Jeg er like takknemlig hver gang jeg har kommer meg tur/retur Arsvågen uten at noe galt har skjedd. Konklusjonen min er derfor: 
Vil du lære noen å kjenne ordentlig- ta han med på en ferjetur. Da ser du virkelig hva som bor i han.  

Forfulgt av sex!!!

For ett problem vil kanskje noen tenke. Da kan jeg nevne at det er det er ikke helt bokstavelig ment. Sex er overalt. At sex selger og gir mye oppmerksomhet er ikke noe nytt. Men har du tenkt over hvor mye det er av det? Det har jeg gjort.. Mye takket være en sønn på 8 år som leser alt. Overalt.

T.o.m på sykehuset når jeg sto i heiskø så ble jeg minnet på det. Ikke sex sånn direkte altså, men med overskriften «Mange gode foreldre ønsker seg barn. Kan du hjelpe?» så åpnet det for endel spørsmål fra min leseglade 8-åring. Først så sa han med litt frykt i stemmen «ikke gi meg bort»!
Så konstaterte han kjapt: «eg vett kossen me kan hjelpa de; me bare finne nåken foreldrelause ungar me kan gi de»

Den konklusjonen syns jeg var helt grei, tatt i betraktning at det de egentlig var på jakt etter var sæddonorer.

Det er ikke første gang jeg har tenkt på hvor mye det egentlig er fokus på sex. Av flere svakheter jeg har, så kan jeg enkelt innrømme at jeg gjerne slapper av til enkle komedier som går på tv. Two and a  half men, Kongen av Queens, Raymond og ikke minst min store favoritt; Friends. Spesielt ett par episoder av Friends gjør at kjedelig husarbeid blir hakket kjekkere. Men hva gjør jeg når sønnen min også leser teksten?  Slår over på NRK Super, og slipper unna en rekke spørsmål.

Siden vi kan glede oss over en aldri så liten familieforøkelse i juni,, så har nok 8-åringen gitt uttrykk for at han lurer litt på hvordan dette har gått seg til. Det er ikke til å komme vekk i fra: Jeg feiger unna å svare på dette store spørsmålet. En stakket stund til. Jeg har mine anelser om at han vet at jeg unngår å svare.

Trøster meg foreløpig med at om en 20-års tid så skjønner han hvorfor 😉

Årene de går..

Jeg kom i det nostalgiske hjørnet her i helga. Du ser det at jeg var i konfirmasjon,  og da var det flere ting som slo meg. Før det første så tror jeg innerst inne at jeg ikke har forandret meg så veldig mye siden jeg selv ble konfirmert.

Det fine(?) er at jeg har  bilder fra den dagen som i det minste viser at litt endringer har skjedd. Om ikke annet så er panneluggen blitt lavere, krøllene flatere, lengden kortere og fargen mørkere. Bunaden som jeg var og er veldig stolt av å ha på meg, den har en litt annen passform i dag, enn for 18  (SA jeg det tallet høyt??) år siden. Jeg er villig til å påstå at det plagget har en merkelig tendens til å krympe i skapet fra år til år.

Takkekort bildet! Det ble riktignok tatt i søskenbarnet mitt sin konfirmasjon som var helgen før, men sveisen var nokså lik 😉

En annen ting som jeg begynte å fundere på er hvor mange bordkort og sanghefter jeg har fått opp igjennom årene. Og hvor har jeg gjort av de? Jeg pleier alltid å ta de med meg hjem fra arrangementet, men jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke tatt like godt vare på alle. Gitt hvor mye arbeid noen legger ned i det, så er det nesten for galt å ikke ramme de inn eller i det minste legge de i en eske, men hva skal man egentlig gjøre? Kanskje en metode er å ta bilde av de, for så å legge de inn i ett album?

Jeg kom også til å tenke på hvor mye jeg husket fra selve dagen. Jeg tror ikke helt jeg tok innover meg hvor mye arbeid foreldrene mine hadde lagt ned for at dagen skulle bli flott. Både med bordkort, mat, kaker, blomster, sanger og ikke minst bunaden. Jeg hadde fått ett nytt søskenbarn som var 4 mnd, og han var jeg veldig opptatt av. Og selvsagt så var det spennende med alle gavene. Kortene har jeg enda i en eske, og de er morsomme å lese igjennom av og til (dvs når jeg rydder). Om ikke annet så fant jeg ut at navnet mitt kan skrives på mange ulike måter 😉

Marsipankake har alltid vært en favoritt, også på den store konfirmasjonsdagen. Dagens Quis: Hva er det i skåla til høyre? 😉

Festpyntet bord. Vi snakker rosa med stor R her 🙂 

Flotte blomsteroppsatser. De sølvforgylte skoene var mine første par med sko. Har blitt ett par sko til etter det 😉

 

For å avslutte med ett skikkelig tabloidblad spørsmål: Hva skulle jeg gjerne visst da, som jeg vet nå? «Slapp av, du trenger ikke å vite alle svarene med en gang. Følg magefølelsen, den er den beste retningslinjen du kan ha. Det er lov å ta feil, det er de en lærer mest av. P.S Det er lurt å komme raskt over den første store kjærlighetssorgen. Det kommer nemlig flere» 😉

 

Frister ikke litt engang ;)

Å vær singel altså…

En ting er når det går på skinner og alt er bare koselig, søtt, romantisk og sexy. Men det er jo en vei å gå før en er der. Det er den kleine, flaue, er jeg morsom eller teit nå, skal han eller jeg ringe, har jeg sendt for mange eller for lite mld osv osv. Den fasen kan være ganske lang, slitsom og ulidelig spennende. Sikkert derfor en orker å gjøre det flere ganger.

Nå er tv-høsten i gang for fullt og serien jeg siktet meg inn på i dag var «Gøy på Landet». Sist sesong syns jeg var så koselig, ikke minst pga artige programledere. Jeg har fremdeles stor tro på konseptet, selv om jeg etter første  halvtime må innse følgende: Jeg vet jammen ikke helt hva jeg skulle sagt til de to single karene, om jeg  Natur, friluftsliv, aktiv hele tiden bla bla bla. En får nesten følelsen av at de bor i en lavvo og spiser granbar og kongler til frokost, hele gjengen.

Med fare for at jeg tar kraftig feil, så tror jeg ikke at alle er helt ærlige når de presenterer seg. Men for all del vi liker vel å pynte på sannheten. Er kanskje best å gjøre det, eller så hadde det kanskje singel statistikken vært enda høyere.

Så ære være dere som har kastet dere uti dette- vi gleder og gruer oss sammen med dere.. Innimellom med puten foran ansiktet, for jo, vi har vært der, men vi er veldig glad for at vi er kommet hakket lenger 😉

90 minutter MY A..!!

Altså; å innrede er gøy. Kjempegøy! Alt tar lenger tid enn en tror, men jeg koser meg. For det meste…

Å montere flatpakkede ting har jeg egentlig ikke noe imot. Tvert i mot så koser jeg meg med det. Jeg har funnet ut at våre svenske venner, de kan virkelig det å lage bruksanvisninger til slikt. Bare en ikke diskuterer med bruksanvisningene så er det greit. Men siden jeg må over en aldri så liten fjord og litt fjell for å komme til den butikken så måtte jeg ty til noe nærmere for å få en kommode. En solid en. Jaggu ikke rart den var solid sier jeg bare!

Så- lørdags ettermiddag (17.30), full av pågangsmot så startet jeg opp. Elly-Ann var god og tålmodig medhjelper. Iallefall en stund 😉 Først måtte alle tusen forskjellige skruene og spikrene organiseres i rette hauger. De kunne uten tvil klart seg med endel mindre varianter.

Good to go! Alt er ferdig sortert. Pågangsmotet er fremdeles stort

Elly-Ann laget sitt eget lille kunstverk 😉

Kanskje ikke et godt tegn at det var så innihampen mye skruer igjen, men jeg lover- JEG HAR FULGT BRUKSANVISNINGEN!! Til punkt og prikke faktisk!

Resultatet ble bra. Kl var bare blitt 24.00 nokså nøyaktig. Endel av delene har fått noen mindre pene gloser med seg på veien, og jeg var nokså svett. Spesielt i topplokket. Jo, jeg måtte legge inn litt tid til legging, kos osv, men fri og bevare, hvordan kan de som produserte denne kommoden påstå at det skulle ta 90 minutter å sette det sammen??! De fleste av oss som kjøper det har ikke fagbrev som møbelsnekkere. Da hadde vi streng tatt lagt den der selv!

Konklusjon: Neste gang blir det tur over fjorden for å handle kommoder- De har i det minste ikke antatt monteringstid med i bruksanvisningene!

Jeg vil bli en løvetann!!

Barn blir ofte spurt om hva de skal bli når de blir store. Brann- og politimann, prinsesse, sykepleier, lærer, frisør er noen av gjengangerne. Aldri har jeg hørt at noen har sagt at de vil bli en løvetann. Det tror jeg flere skulle vurdere.

Du ser det, at når jeg lå på kne i hagen for å luke til 17 mai så kom jeg i det filosofiske hjørnet. Mulig jeg kom på det for å gjør en nokså kjedelig oppgave mer spennende, men jeg ble altså fascinert over ugresset mitt. Da spesielt løvetannen. En ting er det ugresset som kommer opp i bed og under hekker. De trenger bare å jobbe seg igjennom jord. Det er liten motstand, kontra det å bore seg igjennom for eksempel asfalt. De som har fått lagt asfalt vet at det blir gjort flere tiltak for å prøve å stoppe denne fargerike, men allikevel så plagsomme blomsten. Og hvor lenge holder det den nede? Ikke særlig lenge. Sakte men sikkert borer den seg opp igjennom asfalten. Ikke forsiktig og snirklende. Men med en slik kraft at asfalten får en vulkanform der den bryter opp.

Det er kanskje litt drøyt dra parallell mellom en løvetann og mennesker, men jeg skal prøve å forklare litt nærmere.

I samfunnet generelt er det å bli betegnet som ugress, ikke ett kompliment. Hvis du skal se for deg noen som du vil betegne som samfunnets ugress, så vil kanskje bildet av en sliten narkoman dukke opp? Da skal jeg utfordre deg på å snu bildet litt. Enhver er seg selv nærmest blir det ofte sagt. Det betyr at det noen opplever som kriser i hverdagen, det ville for andre være en bagatell. Alle har vi forskjellig ballast og utgangspunkt for å takle de utfordringene som kommer. For noen blir det for tøft, og de havner ut på skrå planet. Det som imponerer meg stort er når de faktisk etter å ha vært lenger nede enn noen burde være, klarer å jobbe seg opp igjen. Steg for steg klarer de å finne tilbake til en hverdag. Kanskje ikke en «A4-hverdag», men en hverdag som gir innhold og mening.

Der var under denne tankerekken at jeg kom til konklusjonen om løvetannen. Det bildet en har av at den er utelukkende negativ ikke er helt rettferdig. For ingen kan ta i fra den pågangsmotet og viljen. Den blir både revet opp, slått ned, og om den ligger nede en stund, så gir den ikke opp. Det å være «samfunnets ugress» trenger derfor ikke å være kun negativt. De er tøffere enn de fleste.

Så neste gang du som meg ligger å luker i bed og hage, og frustrasjonen stiger over arbeidet løvetannen medfører så kan du kanskje gi den litt positiv tilbakemelding. Den gir i det minste aldri opp ♥

Gammal sa du?

Har du lagt merke til at definisjonen på det endres ettersom du selv får så mange lys på kaka at det nærmer seg en brannfare?

Ta for eksempel når en går på barneskolen, da er en 18-åring gammel. Når en selv ble 18 år, og stod med førerkortet i hånda, da følte en seg som verdensmester og voksen. Men gammel? Nei, men de på 30 var «steingamle». Siden heller ikke en 18-årig verdensmester har funnet opp tidsmaskinen, så kom usigelig den dagen da de også passerer 30. Heldigvis da så er det andre som må ha et firetall foran nullen. Da er det imidlertid noe som skjer. En må da innse at årene siger på, selv om en stadig føler seg som 21 år i hodet. Siden en da har funnet ut at de første 30-årene har gått fryktelig fort, så innser en at de neste 30-40 årene vil holde samme tempo. Da blir en forsiktig med å bruke ordet gammel. Voksen høres bedre ut. Eldre kan også brukes. Men gammel?

Det overlater en til 90-åringene å være. Det morsomme oppi det er at om du spør en 90-åring, så kan du risikere at de blir fornærmet over at du definerer de som gamle.

Når en først er innpå tanken om å bli gammel, så er trøsten ofte at alternativet til å bli gammel er mye verre. En må allikevel innrømme at det å bli gammel har en pris. Da er det om å gjøre å være positiv.

Ta ordet «rynker»- etterhvert som de sniker seg inn i speilet bytter vi det ut med ordet «fine linjer». Strekkmerker etter noen graviditeter, blir betegnet som et vakkert bevis på den fantastiske jobben du har gjort. Det er en ussel trøst når magepartiet til forveksling kan ligne på et verdenskart. ¨

Mange menn opplever også at frisørutgiftene blir kraftig redusert, men at de allikevel må påregne økte utgifter på batterier til nesehårs trimmeren. Magepartiet går over fra å ligne på ett vaskebrett til å ligne mer på en stor vaskeball. Om jeg ikke selv kjenner til denne overgangen, så har jeg hørt at den kan være ganske tøff. Greit å slippe den tapsfølelsen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe sies det.

Nå er ikke alt håp ute, for det finnes mange aktører som gjerne vil hjelpe oss med å unngå forfallet. Spørsmålet er bare hvor mye tid og penger en er villig til å legge i det. For når alt kommer til alt så går det samme veien med hele gjengen.

Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke skjønner hvorfor «gamle» folk står opp så tidlig morgenen når de endelig kan slappe av og ta livet med ro. Gi meg noen år til, så står nok også jeg med koppen i hånda kl 05.00, og lurer på hvorfor i allverden noen velger å sove vekk hele dagen. Enn så lenge så nyter jeg lange morgener, og trøster meg med at det i det minste er lenge til jeg er gammel 😉