Motivasjonsforedrag- blir du motivert eller deprimert?

Planter trenger stell for å vokse- det gjør også medarbeidere

Har du vært på foredrag med en ildsjel? En som virkelig brenner for sitt produkt eller sin arbeidsplass. En som du oppfatter som ekte. En som får deg til å sitte å nikke bekreftende på utsagn, smile over humoristiske poeng, og er ildsjelen ordentlig bra så vil hele salen med jevne mellomrom le høyt sammen. 

Har du sett for deg hvordan effekten på din egen arbeidsplass ville vært om du bare kunne iverksatt noe av det du har lært på foredraget?
Hva skjer når du kommer tilbake til pulten din igjen? Med kontoen for pågangsmot er fylt opp, og du gleder deg til å ta tipsene og verktøyet i bruk. Flertallet av oss sitter ikke med beslutningsmyndigheten til å iverksette de store grepene. Sakte men sikkert tappes kontoen, og en er tilbake til den vante hverdagen igjen. Slik går dagene til du skal på neste kurs. Du er kanskje litt skeptisk i utgangspunktet denne gang, men du vinnes over igjen. Samme prosedyre når du er tilbake på jobb, og gløden slukker litt raskere denne gangen. Til slutt blir motivasjonen for å gå på slike kurs den gode lunsjen.

Problemstillingen jeg tar opp er ikke unik, og er nok kjent for flere. Hva er så årsaken til bedrifter bruker millioner på denne typen tiltak?

For kort tid siden så var det en næringslivskonferanse i Haugesund. En lokal reporter hadde samlet blant annet Tom Nordlie, Jostein Grindhaug, Davy Wathne og Roger Finnjord. Reporteren spør retorisk om næringslivet kan lære noe av idrettens ledere. FKH sin trener som er blitt en mediayndling pga sine klare uttalelser svarer rent oppgitt at ikke skjønner han hvorfor de gidder å gå på foredrag etter foredrag. «Eg fatta ikkje at de gidde å hørra på oss» Utdraget fra debatten ble ivrig delt i sosiale media, den ble også vist på TV2 Sporten.

Hvilken nerve er det Jostein Grindhaug treffer så godt? Er det det at han setter ord på noe flere tenker, men få våger å si høyt?

Mennesker og kommunikasjon har aldri vært enkelt. Du blir aldri utlært, og du må til enhver tid være våken.

En enkel illustrasjon er å spørre 5 personer som har hørt det samme foredraget, hva de mener var budskapet. Høyst sannsynlig vil du får 5 ulike svar. Årsaken er like enkel som den er komplisert- personene du spør har helt ulike filtre for mottak. Filterne har de opparbeidet seg gjennom år med erfaring, både på jobb og privat. De fleste registrerer de ikke er der engang, men alle bruker de hver eneste dag. Helt ubevisst.
Det er de som bestemmer hvordan en tar imot en beskjed.
Ta for eksempel om du får en tilbakemelding fra lederen din  på en jobb du har utført. Budskapet kan være positivt ment fra lederen sin side. Av historien du har med vedkommende, eller en i samme rolle gjør at du definerer tilbakemeldingen din som kritikk, og ikke noe du tar til deg, eller kan lære av. I lengden blir det slitsomt, lite produktivt og det sliter på arbeidsmiljøet.

Hva skal så en leder gjøre for å inspirere og ivareta sine medarbeidere? Om det ikke hjelper å sende ansatte på kurs for tusenvis av kroner, gjør det de helt umulige å tilfredstille?

Jeg tror ikke det trenger å være så avansert. Det handler om å gjøre ting enkelt og overkommelig i en hektisk hverdag. Det krever imidlertid en bevissthet, og et ekte ønske om å ikke bare se tall og resultater, men også se innsats og engasjement.
Den daglige praten om smått og stort, de 5 min en tar over en kopp kaffi det er ikke bortkastet tid. Det er investert tid i ekte personer. Det gjør at de ansatte opplever at de blir både sett og hørt. Det skaper en følelse av samhold, og de ansatte vil gi det lille ekstra når bedriften trenger det. Ikke minst- det er mye billigere enn å sende de på kurs.

Klarer du å se dine ansatte og kollegaer i det daglige? Gi de små positive feedback som du ser de setter pris på? Tar du deg tid til å høre hva de egentlig prøver å si? I så tilfelle- Bra jobba! Premien er så bra som den kan bli; du får motiverte mennesker med på laget. Den motivasjonen – den er ekte, og det viktigste: den har lang holdbarhet. 

P.S Bare så det er nevnt- ledere setter pris på positive tilbakemeldinger de også 😉

Ohh store fotballkamp!

Jeg har vært på kamp. Ikke hvilken som helst kamp. Oppgjøret mellom FKH– Brann. At kampen ikke var nervepirrende spennende, bidro til at jeg fikk god tid til å fundere over fenomenet fotballkamp. En kamp er visst ikke bare en kamp. Det er en arena for mye mer enn bare det. I stor grad så er det ett fristed. For så mangt.

Etterhvert som du leser så vil du kanskje få inntrykk av at jeg ikke vokste opp i en fotballgarderobe, med svette sokker, og skitne shortser, og at jeg dermed ikke «skjønner helt hva fotball dreier seg om». Det har du helt rett i. Min karriere ble begrenset til en trening, hvor jeg ganske kjapt innså at jeg og ballen ikke hadde en magnetisk tiltrekning til hverandre. Det tok derfor endel år, før jeg fant ut at det å gå å se på kamp egentlig er ganske gøy. Å få være med FKH til Ullevål og cupfinalen, var ikke med på å ødelegge min blomstrende interesse. Tvert i mot- det var fantastisk gøy.

Så tilbake til lørdagens kamp mot Brann. Byen er i fyr og flamme, det store nabooppgjøret er i gang. Været er vårlig og kaldt, Kort tid inn i første omgang begynner det i det minste å bli varmt om ørene. Vår kjære kronprins sa i sin tid at det å se sin kone føde, var som å se urkvinnen komme frem. Ta turen på kamp, og du vil se urmennene komme frem en etter en. Kjapt kommer gloser og brøl, som kan få en dreven sjømann til rødme. På fotballkamp er visst alt lov å si. En er jo bare engasjert. Ha meg da unnskyldt for å si at mye av det som blir sagt, er noe barna våre ville fått husarrest i to uker for å gjenta.

En ting er motstanderne og det de får høre, men dommeren får ikke mindre pes. Jeg lurer på om det som inntakskrav for dommerstanden blant annet er røntgenbilder. Skal du være dommer bør du ha ett par ekstra ryggvirvler som kan holde deg oppe når det røyner som verst.

En annen ting jeg fant fascinerende er toalettfasilitetene på VIP- tribunen. Der var det nemlig to alternativer- herre- og handikaptoalett. Hvordan det tolkes er opp til hver enkelt, men det utvilsomt modent for en forbedring.

Jeg vet at det meste er på hold frem til det blir en avklaring i forhold til ny stadion, eventuelt en kraftig oppgradering. Ta gjerne med i planleggingen ett oppholdsrom hvor barna kan leke og kose seg når kampen foregår. Så slipper vi å gi så mye husarrest i etterkant når vi får gjentatt kraftsalvene barna har fått høre gjennom 90 min med fotball.

Konklusjonen etter lørdagen må allikevel bli: jeg ser frem til neste gang jeg skal på kamp, med engasjementet, livet, «kalde pølser og varme brus». Stå på FKH, dere har til og med klart å få meg engasjert 😉